en blåøyd blogg!

veiskille

2012-01-03T02:14:00.002+01:00

Dette føles som et viktig år. Here goes.

æ træng itj å lev en gang te

2011-12-12T01:40:00.002+01:00

Tfuzz & bad spit - lev en gang

2011-09-15T22:35:00.002+02:00

klipp-ut-animasjon

2011-08-03T21:52:00.000+02:00

... er noko eg har blitt litt fascinert av no. eg likar stop-motion generelt, eg trur det er noko ved handtverket, sjølve puslinga. uttrykket vert litt skittent, litt stokkete, veldig ekte. fann denne perla her på jutjub- smått groteskt, men samstundes nydeleg.

Vi er så få her i landet.

2011-07-31T14:56:00.001+02:00

Jeg hadde to uker i Trondheim som gikk til flytting, lite internett, og hyttetur. Det var ikke helt tid for blogging. Og så ble det tid for blogging, men jeg hadde mistet alle ordene mine. En hatefull mann frarøvet oss så mye, litt av uskyldigheten vår. Jeg har mistet muligheten til å bli kjent med nesten 70 mennesker. Jeg orker ike prøve å sette ord på det jeg føler når jeg tenker på de siste timene i livene til de på Utøya. Frykten. En verden som raser sammen og liv som ikke er mer.

Jeg har ikke grått. Jeg tror ikke at jeg klarer å egentlig forstå noe, utenom klumpen i halsen, tyngden i magen. Jeg klarer ikke høre en eneste versjon til av Til Ungdommen. Men jeg har sett veldig mye godhet, omsorg, nestekjærlighet. Noe så unorsk som fremmede som klemmer. Å gi ut telefonnummeret sitt på nett, tilby skyss til blodbanken. Mennesker som åpner hjemmene sine og planlegger pubturer for at mennesker skal få slippe å være alene. Et land som er utsolgt for roser. Politikere som ikke snakker politikk, men som er medmennesker - som gråter sammen med folket, i verdighet.

Vi bor i et land der mordraten er så lav at alle når mediene. Det er noe nærmest sensasjonelt over dette; evnen til å ta noen andres liv. Det er så abstrakt. Og nå; ekte, alt for nært.

Jeg er stolt over å bo i et land med et media som har vist evnen til å være nøkterne, med få spekulasjoner. Et fokus på å fortelle ting som de er; å ikke øke frykten. Midt i all elendigheten må jeg innrømme at det nesten er godt at ABB ikke er den terroristen vi trodde: en velfrisert, lacosté-bærende kristenfundamentalist; nordisk som få. At det ikke ble enda vanskeligere å være utlending i Norge.

La oss kose oss litt med Stephen Colberts hyllest av de journalister som fremdeles ETTER at gjerningsmannen var identifisert fokuserte på islamistisk terror og jihadisme.

Vi har gjenoppdaget fellesskapet, hverandre, kjærligheten.
Vi har holdt hodene kalde og hjertene varme.

Dèt er jeg takknemlig for.

Jeg håper at vi klarer å ta med oss selv når rosene visner.

Jeg har skrudd på CNN og sett lillebroren til en ekskjæreste, voksen nå, fortelle om et helvete. Og da fant jeg ikke helt noen mening i å blogge om leopardmanikyr, dikt, farger, og andre dumme ting. Men så fant jeg ut at det er slike dumme ting som preger livet mitt, som jeg ønsker at skal prege livet mitt. Det livet jeg fremdeles har, og de mulighetene jeg har til å være forelska, bli glad av en fin farge, til å la meg fascinere av små og ubetydelige ting.

to filmar vart med på flyttelasset.

2011-07-18T14:25:00.001+02:00

og då eg fekk dei framkalla såg eg kor fin vinteren var.

(det der med flyttelasset var forresten ei skjult forklaring på kvifor det er lite blogging for tida. rommet mitt er turkist. det er ganske fint.)

(redigert 31. juli - av di det er harry potter sin bursdag. og av di blogspot er mongo)

spør meg kva klokka er

2011-07-06T19:47:00.000+02:00

bursdagsgåve frå mor, 3. juli 2011.

eg er ikkje glad i suppe.

2011-07-05T13:43:00.000+02:00

Men her kjem eit hederleg forsøk på å opne augene litt for fenomenet. Oppskrifta er stolen frå Vegetarbloggen, men med nok modifikasjonar til at eg postar mi eiga (ikkje-vegansk) utgåve, basert på kva-har-eg-eigentleg-i-kjøleskapet-prinsippet.

- 1 raud chili, finhakka

- 1 gul lauk, finhakka

- 4 små gulerøter, raspa

- 1/3 boks med linser (ikkje tørre. justér etter om du har tørre eller... blaute? og etter kor mektig du vil ha suppa)

- ein klunk rapsolje

- 2 ts spisskummen

- 3 dl vatn

- 3 dl mjølk (av typen ku - originaloppskrifta vil ha vegetabilsk)

- salt og pepar

- sjukt mykje naturellyoughurt (og av typen ku i mitt tilfelle)

- Surr chili, spisskummen og lauk i rapsolje.

- Ha oppi alt det andre. Småkok i ca 15 minutt og hiv i blender/stavmiksar (eg haldt litt unna og brukte det som pynt etterpå).

- Servér. Pynt med dritmasse youghurt naturell. Dette er friskt og godt og mildnar chilismaken - suppa er nemleg litt sterk! Ha gjerne med deg ein venn, for oppskrifta er ganske stor. Neste gong eg berre lagar til meg sjølv trur eg at eg kjem til å halvere oppskrifta.

Suppa mi vart mykje mindre fin enn originalen (kor kom den fine fargen frå?!) - men smaksmessig ein suksess! Luksusbrunsj der, altså.

gebursdagsgekake

2011-07-03T14:02:00.002+02:00

kvar dag vert eg litt vaksnare enn før, på pairet i alle fall, og eigentleg bør det feirast med kake meir enn ein gong i året. det er forresten ikkje bløytekake (æsj), det er pavlova, guden over alle kaker.

for mine yngre lesarar har eg tenkt å liste opp nokre fordelar med dette:

- du kan pusse tennene nett når du vil. gjerne ikkje rett før du skal ete kake med sur rips frå garden. du må forresten betale tannlegerekninga sjølv.

- det opnar seg eit heilt nytt shoppingmarked. antirynkekrem, nattkrem, augekrem, you name it! har ikkje begynt med nett dette enno, men eg dukkar meg når parfymeridamene ser på meg, med uro og anklaging i augene. for eg veit at det snart er på tide.

- obl. (meste) gynekologiundersøkjing.

og du er faktisk litt klokare når du er 25 enn når du er 15. her om dagen fann eg bilete frå den tida, desse vart sendt rund under bursdagsfeiringa - for eg er nemleg så heldig at eg framleis er gode venner med (meste) alle dei som var viktige for meg då. derav førre innlegg. eg vurderar å opprette ein bankboks der desse bileta kan liggje i ca 50 år, kanskje eg klarar å sjå på dei då utan å langskjemmast. men klesstil og hårfrisyrar frå tidleg totusental er ikkje det eg meinar med å vera klokare: no veit du meir. om kva ein skal bry seg om, kva ein skal finne seg i, kva ein kan le av, kva ein berre kan drite i. og minnet om han guten eller dei orda, eller dei tårene, dei er berre det. minner.

Og Malin, ho ser fram til å sjå meg med gåstol på NTNU. Alt er ein glede.

tre.

2011-07-02T23:35:00.002+02:00

hjerte.

Damn straight.

2011-06-25T18:48:00.001+02:00

G: Om du he på deg klæe frå gamle dage?
S: Ser det sånn ud?
G: Dæ æ bara dæ at eg allre he sitt sånne klær på nogen før.
(tenkepause)
G: ... Elle jo. Eg he jo sitt dæ nå.
(pause)
G. Altså. Dei æ kule. Og litt rare. Meste som en modell.

Samtalen gjekk i den retninga eg hadde håpa. Tantebarn, altså! Fytti.

Sydenferie

2011-06-21T13:14:00.001+02:00

slik skal en sommerfrokost være!

vannmelon og majones. ikke sammen. jeg er egentlig megaskeptisk til komboen majones og ost, men så var det visst veldig godt. og jeg er på ferie. nesten sydenferie, i arendal (som jeg tror egentlig ligger lenger nord enn klepp? men det er sørlandet lell. og det er sol her. pluss et badebasseng. syden altså). på sydenferie er alt lov. jeg og kjæresten min er kjærestepar, og det er fint.

herremåltidet er akkompagnert av en bok som heter The Painter of Shanghai (av Jennifer Codny Epstein) som er dritbra. Den er ikke tung, ikke dum, men fargerik og ganske spennende. Perfekt feriebok!

Nå skal jeg bare bli litt solbrent. Snakkeeeeees.

ps. hvis noen forteller meg hvordan jeg kan få blogspot til å slutte å maltraktere bildene mine, hadde jeg vært sykt takknemlig (funker bra når jeg laster opp via en annen adresse, som her, men gaaaaad så demotiverende)

grunnkurs i selvrespekt: kjærlighet

2011-06-09T13:06:00.000+02:00

Et sjeldent alvorsord:

Oleg Oprisco | The Aubergine Notebook

Det er så trist med jenter som nekter å få det de fortjener. De som er tilfredse med å lulle seg inn i en illusjon om at det som nesten er greit får være godt nok. De som aksepterer å være den som har følelser, de som aksepterer at det er helt greit at den andre ikke er like glad i en, for da har man i det minste Noen. Jeg blir så sint og lei av jenter som fullt vitende aksepterer dårlige forhold i den tro at dette, dette er det beste jeg får. I hvert fall nå. Og som finner seg i å bli dårlig behandla, bare fordi de ikke blir behandla dårlig nok. Og jeg ser det så ofte, rundt meg, hos venner og bekjente, jenter som bare aksepterer og resignerer. Til en eller annen slags forskrudd form for kjærlighet. Og hvis du føler deg truffet, så bør du kanskje det, for dette gjelder så mange, mange jenter. Jeg ser det rundt meg hele dagen, og jeg er så LEI. Av at alle tårene du gråter er tårer du kunne vært foruten.

Da er jeg heller alene, ass. Da kan jeg gifte meg med meg sjæl og bruke livet på fine bøker og gode mennesker. For du er den eneste du er nødt til å leve med livet ut, så da kan du likesågodt bruke litt tid på å bli en person du liker, en person som du unner kun det aller beste. Og kanskje er livet ditt litt mer interessant når du føler på hat og sinne og bekreftelse av dårlig selvtillit. Men da er jeg heller kjedelig.

Du skal elske din neste som deg selv, heter det i Bibelen. Og da må det vel for faen (ja, jeg banner. så sur er jeg nå.) være en forutsetning å elske deg selv. Le litt av deg selv og lån venners armkroker når behovet er der. Det å bli elsket er ikke noe man skal gjøre seg fortjent til.

Som en liten parantes er det artig at det først var da jeg ble totalt tilfreds med denne tanken at jeg klarte å finne meg selv i et forhold. Et forhold der vi stort sett kjefter når den andre slår toppscoren i tiny wings (fordi han øver når jeg ikke er der. la det være klart: jeg er best), men der det er lov å være svak, og hvor tålmodighet og tårer og latter fikser det aller meste.

Ein skigard kan'kje vara evig veit du

2011-06-06T00:18:00.004+02:00

(Alf Knutsen Vik)

Men det kan steingarden. Meste. Har akkurat kome heim, benka meg tidlegare på trappa med ei passe dårleg bok, opphavet produserte ein gin tonic, og så gjekk sola ned. Over steingarden. Som er venleg og sterk og umogleg. Det ligg mange hender bak ein steingard, og det er dei hendene eg har i ryggen no. Eg veit aldri om eg kjem til å flytta frå Jæren. Same kor eg bur, så veit eg ikkje om eg nokon gong kjem til å ha flytta heilt skikkeleg vekk.

fy pøken, eg er pen

2011-05-27T17:27:00.000+02:00

Eller, no har eg lært meg korleis eg kan bli det!

Er på skulen. Ser ut som ein dass. Lærar seg photoshop. Vekk med poser under augene og raude flekker i trynet. På med kajal og lipgloss! No kan eg starte rosablogg.

Eit geni i arbeid.

2011-05-24T22:30:00.002+02:00

no er det ikkje slik at eg er den einaste i verda som har eksamen. ein kan sei at a) dette er meir interessant sidan det handlar om MEG, og b)kanskje dette gjer lesarane (lol) mine (lol) ei gjenkjenningsfaktor, slik at dei kan relatere seg til meg og mitt elles awesome liv.

Observer, med klokka: mobil, studentkort, powerpointslides, mcquail (dritt), lakrissnøre, fargeblyantar, farris bris, farris, data, peanøtter, gamal kopp med kakao, taffel (rema-farris), innføring i nynorsk for høgare utdanning (mest til pynt), operamints, gojibærsmudi, mediesosiologibibelen, notatar. penn som er tom for blekk.

Ute av syne: nøklar, busskort, bankkort, lause teposar, markeringstusj, teip, koppen min. er ganske sikker på at det er god grobunn i den no.

har no, i god stil, gått frå handlingslamma panikk til kreativt (sukkerbasert) kaos. passer godt, då eksamen er i morgon. går det, så går det! men første juni kan ikkje kome fort nok!

(veit ikkje kvifor blogspot gjer om alle bileta til dritcrappy kvalitet. men det er vel ei god spegling av livet mitt akkurat no, det og.)

ett problem och en lösning

2011-05-22T14:37:00.001+02:00

Alle cardigansa mine har fått akademikarhol. Kor får ein kjøpt albuelappar?

2011-05-18T13:00:00.002+02:00

: saftis til frukost
: knising
: nyvaska sengeklede
: å veta at ferien ventar
: kniv mot papir
: å spisse blyantar
: vaniljeyoughurt med varme blåbær i seg
: bok i posten
: gule gummistøvlar
: løyndomar
: nrk p2, som minnar meg om DEG!

2011-05-10T17:54:00.003+02:00

dette er dei nye orda

som skal fylle dei nye leppene,

eg gravlegg mi eiga trusvedkjenning,

litt stillheit er alt eg ber om

(eg har gitt alt)

femten

hundre duver

halve flagg

Spania

2011-05-09T14:33:00.000+02:00

Sånn såg det ut frå flyet:

Men då me landa var det skyfritt. Huset var fire meter breitt, og eg har fått trent min gluteus maximus ved å gå opp og ned alle de fire etasjane tusen gonger dagleg. Me lo masse, og fekk, tru det eller ei, skreve litt revy i tillegg.

Artig å bestille på spansk utan å kunne det, kjekt å være ute absolutt heile dagen, kjekt å bu på stranda. Kjekke folk. Maks avslapping. Eg veit ikkje om eg klarar å stresse meg opp att til eksamen, det kan hende det går greit uten.

Apropos eksamen, så såg den førre helga mi slik ut:

Hatten min og Hamsun.

Låra mine og Bourdieu.

Heilt greitt.

eg forlét forresten landet no.

2011-05-03T17:28:00.000+02:00

¡Viva España!

er der ikkje heilt endå

2011-05-03T15:21:00.000+02:00

ein gong då eg var lita hadde me besøk av eit ektepar frå tibet. kona hadde håret snurra i ein topp midt oppe på hovudet, og det var veldig, veldig blankt. ein dag gjekk ho ut i hagen, slapp håret ned, det rakk henne til anklane. det der har eg aldri gløymt. likevel har håret alltid vore kort, ganske kort i alle fall. no veks det. heilt til eg går lei.

Alle bilete frå weheartit.com

Den utålmodige måneden

2011-04-27T13:34:00.000+02:00

Fregner og nyinnkjøpt bikini - jeg er på årets tredje solbrillepar. Dette kan bare bety en ting - det er vår! Og den kommer alltid ubeleilig, den sitter utenfor vinduet mitt og frister. Med de late dagene sine og løfter om uleste bøker og stroppeskille. Og is. Og vannmelon. Og ute hele dagen! Og hvor deilig det er å endelig komme inn om kvelden og være susete i hodet etter all solen og all herligheten. Jeg prøver å lukke øynene og binde meg selv fast til lesesalplassen - finværet kan egentlig godt la vente på seg. Men så er det greit, likevel. Humøret blir litt lettere, livet blir lettere.

Og i fjor var det så flott! Med fine stunder og fine mennesker, her presentert av to av mine fineste. Kan også fungere som kontaktannonse for Petter med bicepsen. Han er singel.

Så får fregnedrysset holde seg der det er, til jeg skal nyte friheten for fullt. (her er kanskje et passende sted å opplyse om at jeg skal til Alicante om én uke, og lese litt der, så det er ikke direkte synd på meg!)

Mat i magen

2011-03-28T17:06:00.002+02:00

Noen ganger kjenner man et blaff av voksenhet. For eksempel når man ikke er gira på å møte verden etter en champagnetung natt (ikke så voksent), og må lage noe godt ut av det som finnes i huset (voksent). Det føles voksent (på den fine måten) å klare å dikte en matrett som faktisk ble veldig god! Og nå har jeg skolemat i noen dager i tillegg. Kjempefint!

Det må være fint å kunne ta bilder.

Rotburgere, fritt etter hukommelsen:

To gulerøtter

1 søtpotet

1 gul løk

- Raspes sammen. Forbered deg til å gråte når du rasper løk.

- Tilsett 2 egg, og nok mel til å feste blandingen litt (ca 4-5 ss).

- Krydder: salt, pepper, pittelitt chili, og litt gurkemeie for fargen.

Stekes på lav varme så lenge som det trengs (jeg stekte de vel 10 min på hver side til sammen).

Grove pitabrød (oppskriften er fra fra boller til burritos!):

25g gjær

2 dl lunkent vann

1 ss olje

1/2 ts salt

5 dl hvetemel (jeg tok 2 dl grovt og 2 dl fint).

Sett ovnen på 250* og la heve i en halvtime. Del deigen i 8 emner, la hvile litt under plast før du kjevler de flate. Blir plass til fire på et stekebrett. Dekk til med plast og la deigen kose seg litt under der - i ca 10 minutter. Stekes i 8 minutter (mine ble litt for godt stekt, da blir de harde!).

Og så må du rydde kjempefort før de du bor sammen med kommer hjem og ser at du har bomba kjøkkenet!

Serverte med spinatstuing og litt feta. For det hadde jeg i kjøleskapet, og det er jo poenget med slike dager - å bruke det man her! Til sammen blir dette et sammensurium av fine farger og gode smaker, og så blir en litt mer klar til å begynne på livet.

Så kjekt!

2011-03-05T16:08:00.001+01:00

I fjor strikka eg vottar til nokon eg er glad i. Det er skikkeleg, skikkelig fint å få sjå at vottane no, berre knappe månader etterpå, har vore brukt så mykje at dei har vorte tova i handflatene.

like virkelig

2011-03-04T16:25:00.001+01:00

LIKE VIRKELIG som du er som vi er som

såre hender og en ny sannhet den

nakne er

buen over foten din, blek

og kurvet som i sorthvitt du smiler tungt sminket tilslørt

men så: nakent øye stillestående, og jeg -

fantastisk forfjamset forseende

sående sårende - blendet.

en telefon

ringer du knuger

deg

til røret; vi vet

beskjemmede bekjennelser

og derfor ser jeg:

… i kurven under ribbena dine

.... i støvet som former lyset

... halsen da hodet senkes

weheartit

Tro, håp og kjærlighet

2011-03-02T12:11:00.002+01:00

Rot fra et fag jeg tok en gang.
TRO
Det er sikkert en nydelig dag. Akkurat nå kunne jeg sagt noe vakkert om blomstene, noe poetisk om hvordan lyset treffer glassmaleriene og farger de hvite kirkeveggene. Jeg kunne ha fortalt om det i talen jeg skal holde senere. Jeg kunne også ha bemerket den sortkledde presten, hvor godt det er at han kjenner oss, at vi kjenner ham og hans tilbøyelighet mot det høytidelige, også på en dag som denne. Det er en nydelig dag, jeg tror det helt sikkert, men dagen skjer utenfor meg, for nå skjer alt på siden av meg og foran meg. Presten, min aller næreste venn, alvorstynget, fester blikket over hodene våre, på gjestene, og leser:

Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle.

Jeg kunne beskrevet hvordan hendene mine skjelver, men det skal jeg ikke. Jeg tenker ikke på det, jeg tenker ikke på noe mer, hodet mitt har gitt plass for tanker som er større enn meg selv, og det eneste jeg ser er hun - hun som akkurat nå står ved siden av meg, og sier at det er oss, verden - endelig er det oss. Og vi skal være oss for alltid, og så litt til. Og jeg tror at jeg har holdt pusten hele livet, de reiser seg og vi går ut, arm i arm, og det er først nå jeg lar lungene fylles med frisk luft, og nå vet jeg at jeg lever igjen. Dagen er sikkert nydelig, men allerede nå vet jeg at det eneste jeg vil huske fra den er hvordan krøllene hennes allerede er i ferd med å liste seg ut av det oppsatte håret, og gleden over dette - den kommer jeg til å bruke et liv på å forstå.

HÅP
Jeg vet om så mange måter dette kunne ha gått galt på. Jeg vet ikke hvordan jeg har havnet her, jeg er trygg nå, han er her ved min side og hans venn står foran meg. Jeg har ikke snublet, jeg har ikke tråkket ned kjolen min, jeg har ikke svart for høyt, for fort, eller for ivrig etter å overbevise. For det er ingen andre her. De fulle benkeradene bak meg eksisterer ikke, for nå er vi her. Nå tror jeg at jeg vet hva kjærlighet er. Den søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde. Den utholder alt, håper alt, tåler alt. Kjærlighet faller aldri bort. Og så lenge den aldri faller bort, skal heller aldri jeg gjøre det. Så lenge den utholder alt, skal også jeg gjøre det. Jeg skal lære meg å ikke gjemme på fortiden, jeg skal ikke huske på det som har vært, og vil håpe at heller ikke han skal gjøre det. Jeg avsier mine løfter, og det er med lett hjerte, for jeg vet at jeg nå har blitt noe nytt. Jeg er i ham, han er i meg, og vi er ett, og denne gjerningen er nesten erotisk, for vi lover hverandre alt.

Jeg skal lære meg å ære, jeg skal lære meg å elske. Jeg har aldri kjent kjærlighet.
Men vi står her. Så langt har vi kommet, og jeg går i kne av takknemlighet, og nå legger presten hendene sine på hodene våre, og vi skal velsignes. Han sier de riktige ordene, som han alltid gjør, det er han som har hjulpet oss så langt, og nå er jeg sikrere enn jeg noen gang har vært før, skjønt helt sikker har jeg aldri vært. Han har lært meg at reisen er målet, og jeg vet at han som står ved siden av meg, han med den renbørstede dressen, med orkideen i knapphullet, han er det nærmeste jeg har kommet bevegelse.

Prestens hender er tørre og stødige, de berører knapt håret mitt, men tyngden av ham er likevel over alt. Han er tatt ut fra en annen tid. Jeg kjenner ingen andre som fremdeles går med sort prestekjole, jeg trodde ikke at de gjorde det mer, og han kan umulig være gammel nok - det er underlig, men det er også alt annet, og det er en underlig dag. Den flotteste dagen. Markeringen av vår kjærlighet, nå beviser vi noe for verden, og jeg skal snart gi mitt siste løfte. Min elskedes venn, som jeg fremdeles har denne distansen til, som jeg fremdeles ikke kjenner - selv om han kjenner meg. Jeg tror ikke han er mye eldre enn oss, håret er fremdeles mørkt, og det er bare gode rynker som omkranser de varme øynene hans, nå halvt lukket i konsentrasjon når han henvender seg til makter som er større enn oss. Han ber om deres beskyttelse, og jeg vet at det ligger mye hardt arbeid foran oss, og jeg er glad for at det er noen som er større enn meg. For jeg vet hva jeg har gjort. Jeg hater ikke meg selv for det mer, det er med lette skuldre jeg går inn i dette, for kjærligheten tåler alt og tilgir alt. Jeg vet at ingen lenger gjemmer på det onde, og denne kjærligheten? Den skal ikke falle bort.
Armene hans rundt meg - broderlig - og jeg gråter inn i ullgenseren hans, den lukter ikke slik jeg trodde prester luktet - har prester en lukt?- den luktet varmt, den luktet mann. Og jeg forteller ham alt. Forloveden min kaller ham sin venn, og jeg er klar over hvilken tyngde jeg nå legger på ham. Jeg tror på ham når han sier at han er glad i meg selv om jeg har gjort mine feil, men jeg vet også at han aldri har ønsket så inderlig å gi avkall på taushetsløftet, at han vil si alt, og det er et vitnesbyrd på hans karakter at hemmeligheten jeg har delt med ham fremdeles er mellom oss og Gud. En Gud jeg aldri før har trodd på, men nå når jeg har nærmet meg kjærlighet, nå tror jeg at jeg skimter Ham. Forloveden min elsker meg grenseløst, og jeg vet at hans kjærlighet aldri vil falle bort, og derfor elsker jeg ham selv når jeg våkner om natten og ser at jeg er alene, selv når pusten hans varmer ryggen min, midt mellom skulderbladene.

Presten er min forlovedes venn, og han vil derfor snart også være min venn, og jeg beundrer at han med åpent blikk kan si at han vil være min venn, han som Vet. Han smiler aldri. Jeg kjenner ikke noen andre prester som fremdeles går med sort kjole og pipekrage. Likevel virker det riktig, riktig til øyeblikkets alvor. Jeg har ikke kalde føtter. Jeg er glad for dagen, og jeg er så inderlig glad for ham, og ja, jeg lover å elske, og med det mener jeg at ja, jeg skal gjøre så godt jeg kan, for det er det eneste noen kan love. Det er det eneste løftet jeg har igjen å gi. For vi forstår stykkevis(...). Men når det fullkomne kommer, da skal det som er stykkevis, få ende.

Og jeg lover at jeg skal leve og elske så godt jeg kan, elske smattingen hans og måten han kommenterer alle filmer på. Presten løfter hendene og vi løfter hodene - blikkene våre møtes, og han er vennlig nå, til og med rørt. Det store kirkerommet møter meg, det er kjølig selv om det er sommer og taket som hvelver seg over oss tar meg med i en omfavnelse, og jeg vet at dette er riktig. Alt er så riktig rundt oss, det er bare jeg som er på skeiva nå, og jeg vet ikke inn og ut på meg selv, for jeg husker ikke hva jeg har sagt ja til, men jeg er sikker på at noen kommer til å minne meg på det. Håret mitt sprenger seg ut av alle sømmer og oppmålinger, det kiler i nakken, og jeg føler at jeg må nyse, men vi er midt i min forlovedes aller største ja, og jeg holder pusten i stedet.

KJÆRLIGHET
Hun er virkelig nydelig, jeg tror i hvert fall at hun er det, jeg ser det først og fremst i hans øyne. Ansiktet hans som åpner seg når han ser på henne, kjolen som lyser i smilet hans og de slanke armene hennes som smyger seg opp mot hans. Nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg selv er fullt ut kjent. Som jeg selv er fullt ut kjent. Jeg lurer på hvor lenge jeg kan vente. Og vil jeg også da være den eneste som forstår?

Jeg har tenkt på dette øyeblikket, og jeg skal erklære dem for rette ektefolk, dette blir det siste jeg gjør for dem, og jeg skal orke. Fargene i buketten hennes flyter sammen for meg, men jeg må se på den likevel for jeg er så redd for å se til hennes høyre, min venstre, der han står. Høyreist, strålende, og jeg vet at han aldri ville strålt slik for meg. Stemmen min skjelver, og jeg vet at de tar det for lettrørthet, at gjestene smiler av meg og tenker at jeg er preget. De kommer til å gjøre et poeng utav det senere, under festen, og de vil tro at det kun er fordi de er så vakre. Men de er så alt for vakre, i en tosomhet jeg ikke har del i. Dette er det aller helligste, og jeg har ingen nøkkel, jeg har ingen makt. Han elsker henne, og hun kommer til å lære seg det samme. Jeg har hørt snakket, en prest hører alt og tåler alt. Og jeg vet at det er noe her som tror at jeg elsker en av dem høyere enn det jeg burde, men de vet heldigvis ikke hvem det er. Takk Gud for at de ikke vet hvem. I dag er jeg den eneste som er kledd i sort.

Og så; etterpå: Judas, nå kjenner jeg deg, for første gang, men hvor er sølvpengene mine? Og hvem er det jeg har forrådt?

Jeg tar av meg prestekjolen, henger den over stolen. Og jeg hører ordene jeg selv har sveket:

Men nå blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blandt dem er kjærligheten.

Tida som kjem

2011-01-02T00:13:00.001+01:00

Det er eit heilt stille sekund, eit sekund der alle held pusten. Og så går klokka eit steg fram, og ingen ting har endra seg, og likevel kjenner me oss eldre.

Eg kjenner meg ofte så priveligert, over alle dei eg får lov til å kjenne, over dei som vil ha meg med, over dei som er stolte av meg og som eg er stolte av. Totusenogti har vore dominert av venskap, venleik, truskap, og litt, berre litt, ramperi. Fireogtjuge er eg no. Akkurat den same, samtstundes ikkje. Berre fordi klokka går fram og fram. Slik ho gjer kvar dag, berre at me berre feirer dette ein dag i året. Kanskje me burde gjera nett dette litt oftare - feira tida som har gått. For alt det ho har ført med seg, og alt det ho har tatt.

Eg har slutta med nyttårsforsett.
Eg er sterk, eg er glad.

(det er forresten ikkje heilt sant, eg og ei i klassen har som nyttårsforsett å fortsetje å få til lektorkveldar. no har eg skreve det på internett, så no ligg presset på oss.)

kliss

2010-09-09T01:09:00.001+02:00

Alle bør ha minst én venn de ikke fortjener.

   Takk:
   Til den som hører på meg til vi blir kjefta på av naboene
   Til den som får meg til å le så hardt at jeg kaster opp
   Til den som faktisk synes at jeg er morsom, helt på ekte
   Til den som kommer for å stryke meg på ryggen bare fordi jeg er lei meg
   Til den som kjøper pepsi (type max) til meg fordi jeg er syk
   Til alle de som sier ja, ja, ja når jeg bare sier nei, nei, nei.

grunn til bekymring

2010-09-06T10:41:00.000+02:00

observert på fjesboksstraumen, der dei aller fleste er på min alder - meir eller mindre:

- statusoppdateringar om at det er deilig å være ferdig med studenttida, og med eit rolegare tempo
- foreldre som legg ut lenker slik at ein kan stemme på ungen deira i lano-konkurranser (og for dei meir ekstreme; libero-konkurranser i tillegg). trur eg kan vente leverposteiavstemning om ein heil del år.
-- alle planlegger familieturar til danmark. er det slik at når ein får barn, så vert danmark den einaste fornuftige familiedestinasjonen? eg skjønar og sjølvsagt at opplevingstur på svalbard ikkje er det heilt store, men det finnst jo andre alternativ - ferie til mormor og morfar, med inklduert avlasting som hovedbonus. eller sverige. kva er galt med sverige? eg vil og austover!
- bileta er ikkje lenger frå fest, men soppturar

no er det sjølvsagt ikkje slik at det er negativ å vera nøgd med livet sitt. og det er triveleg å vera glad for nye livssituasjonar. og eg gler meg på deira vegne. men folkens, kor vart det av statusoppdateringar som liknar på mine? som i hovudsak dreier seg om studentersamfundet og ntnu? om bakfyll, lengsel etter sesam, og dårleg-serie-maraton.

eg abonnerar på avis, skal få meg innbuforsikring. eg har meldt meg inn i utdanningsforbundet og lo (riktig nok studentabonnement på begge - pedagogstudentane og lo student). det får halde. fest til morgon, rett til å skulke skule (sjølv om lovnad og nytt og betre liv gjer at eg eigentleg berre for lov til det om eg skal noko anna kjekt, som til dømes tannlege), lov til ufornuftige (men stort sett ansvarlege) handlingar.

eg er ikkje vaksen!
og takk gud for det.

2010-08-30T15:16:00.001+02:00

jeg er velsignet!

Ting som er fine

2010-07-25T18:58:00.001+02:00

Kjekt: å ha ein steingard i hagen. Kjekt: å ha ei venninne å hoppe frå steingarden av. Kjekt: å ha ei mor utstyrt med digitalkamera. Kjekt: å gå med shorts. Kjekt: brunsjbesøk hjå nemnte venninne, som har fått ein kjærast som gjer klart rundtykker til me vert svoltne.

Kjekt: å vera heime
Kjekt: at ein snart skal til den andre heimen sin

Kjekt: å ha hjartet på to stader.
Kjekt: at hjartet er heilt

Det er godt å vera glad. Det er godt å vera ute, godt å lese, og det er godt å sitje inne med ein laptop på fanget og nå ut i verda slik. Eg veit ikkje kven eg skriv for, glad for sjølveksponeringa.

om å gløyme at ein ikkje er åleine

2010-07-24T16:18:00.002+02:00

I dag fekk eg eit brev i posten frå eit forlag som er så lite at dei har skreve adressa mi for hand. Flamme forlag selg boksinglar, små små bøker, og eg har kjøpt ei diktsamling av ein dude som heiter Sam Pink. I byrjinga spør omsetjaren:

AM: Hvem er Sam Pink?

SP: Patetisk drittsekk som tegner tegninger på rommet sitt og får økt hjerterytme når han hører folk gå forbi døra hans.

Den økte hjarterytmen! Den er det lenge sidan eg har fått i ei slik setjing.

I går, eller i dag, alt etter korleis ein ser på det, gløymte eg meg av. Eg gjekk heim med vondt i magen etter å ha ledd mykje, i øydelagt blondestrømpebukser (eg kjøper ikkje fine strømpebukser: medan dei heilt greie kan vara og vara, vert dei fine øydelagte rett etter at du har fått ho på deg). Med ein trenchcoat (trendhore) som bølgja seg overalt, som måtte vera open, fordi det var lummert. Himmelen var lilla og gul og rosa, og eg høyrte på Dolly Parton og måtte mimesyngje (det gjer eg nokre gonger).

Og så gløymte eg meg av.

Og så gjekk eg plutseleg og dansa, langt inne i bibelbeltet ein stad. Og så visste eg eigentleg ikkje at eg dansa før det kjørte to bilar forbi meg, før eg såg lange anlet i baksetet. Men så tenkte eg, skitt au, om det hadde vore meg i baksetet så hadde eg nok kanskje smilt.

2010-07-15T15:43:00.003+02:00

Sumarferie: eg ofrar meir tankekraft på dårlege bejewelledresultat enn middelmådige livsval. Eg les lettbeint litteratur, og surfar innom bokelskere.no. Undrar på om Maryan Keyes-bøkene mine diskvalifiserar meg frå all intellektuell diskusjon. Gler meg med Matilde og Aleksander, Perny og Nicklas, som har vorte rette ektefolk og som går inn i eit liv i saman. Eg går berrføtt og har fått eit gult skjørt av mor.

Og no har eg fri. Når eg har fri så:

Bakar eg:

Lappar

Lefse (for fyrste gong. For når Matilde får til noko, vil eg og.)

Kransekake (hadde ikkje tatt høyde for kor mykje deigen kom til å heva seg i omnen, så dette er verdas tjukkaste)

Og eg har rydda garasjen for 20 år gamalt skrot, med mål om å få tilgang på tredreiebenken, som det visar seg at ingen eigentleg veit korleis fungerar.

Eg har og, saman med Johanne, tørka støv av våre gamle fiolin- og cellokunnskapar, og konstantert at dei har ganske solid gått i gløymeboka. Men som Johanne seier, det treng ikkje bli fint for å vera kjekt.

Og det er livsmottoet mitt. Denne somaren.

Fever Ray 'When I Grow Up'

2010-07-11T15:22:00.000+02:00

2010-06-22T21:35:00.004+02:00

Her er eg snart. I dag gjekk vekkerklokka klokka fem, og det skal ho i morgon og, men så er det bryllaup og kanskje ferie og kanskje sol og bursdagsfeiring med champagne. For nå vert eg snart enda litt vaksnare, samstundes som eg vert enda litt mindre. I dag har eg kjøpt meg ei ny fin genserjakke, sånn liksomtreningsjakke som er knall grøn og knall grå, og det er fint å vite at når eg har vore heile dagen i eit kvitt fabrikklokale, så kan eg gå i garderoben når eg er ferdig og ta på meg fargar til heile dagen. Likevel er eg så rar at eg er ganske glad i å vera på jobb. Også smakar det så mykje betre å ha fri òg, då!

Og i dag såg eg ein fin hemmelighet i ein butikk på Sandnes som eg aldri har vore i før. Det er eit armband, litt art nouveau-aktig (eg har vel på ein måte lært at jugend og art nouveau er ganske likt, men eg likar å tru at art nouveau er litt meir snirklete og jålete, for. hallo. det er jo fransk.), filigrans i gull, og kamé oppå, og eg har aldri kjøpt eit smykke til meg sjølv før, ikkje på den måten, men om det ligg i vindauget om ei æve når eg får lønning (det går nemleg litt treigt), så skal det bli med meg heim.

Og dette er ein av mine store sommarlåtar:

in fact i'm a very scientifically advanced hot mama/ artificially discreet no drama

digitally chic titanium mama/ring the alarm

i've got some news for you - fembots have feelings too.

fire teikn på at ein er litt vaksnare no enn før

2010-05-26T16:43:00.003+02:00

- av dei tre podcastene ein abonnerar på, er to frå NRKP2.

- strømpebukser er gjenbruksvarar.

- ein vaskar av rein og skjær lyst.

- døgnrytme gir meistringskjensle.

2010-05-24T14:32:00.002+02:00

Eg skulle skrive noko langt noko, men biletet seier alt. Hurra for flotte venninner, eg gler meg til å krype ut or hiet mitt (3. juni!), men livet er så fint! Eg ler masse!

dagens norsk

2010-05-21T10:54:00.005+02:00

Her kjem eit (for mange) rimeleg tort innlegg om slikt som berre kommande norsklærarar bryr seg om. Men språk, folkens. Det engasjerar. Me er alle aktive brukarar, og kan i stor grad forme språket til å passe til identiteten vår - Som DannyBoy i Språkteigen som meiner at "kebabnorsken" ("det har jo ingenting med mat å gjere") hans heller burde verte klassifisert som ein dialekt, meir enn slang. Eller liksom, fjortisane, som berre, de veit. Eller ein eldre mann med hatt som skriv eit alvorleg lesarinnlegg i Aftenpoften (som eg likar å seie). Nokre har eit meir bevisst forhald til dette enn andre, men medvite eller ikkje - språk er ein viktig del av kven du er.

Særskriving - kanskje den mest engasjerande skrivefeilen me har på norsk. De har høyrt alt før, frå ein skjeggete Schjerven til Dagbladet kanskje annakvar veke. Artige skilt og vendingar. I følge ei pålitelet fjesbokkjelde har dette også vorte observert på NTNU (Institutt for moderne fremmed språk). Og det er ikkje slik at denne skilnaden er mindblowing i seg sjølv, men for meg personleg er det i alle fall stor skilnad på når eg trakterar eit framandspråk og når eg møter på eit framandt språk. Og det er ikkje for det, det er nok nokon som klør i raudpenna når dei les mitt og. Eg er dessutan lat. Men særskriving er jo den skrivefeilen alle har høyrt, kan noko om, og ikkje minst meinar noko om - så kvifor veks og trivast denne feilen framleis?

Kanskje er det språkleg utvikling, eit fenomen me ikkje vert kvitt. Engelsk påverknar har også fått ein del av skulda for dette (det er faktisk ein vanleg feil eg gjer når eg skriv engelsk - eg er for ivrig på samskrivinga). Men kor kjem denne ubestridte vilja frå? Når alle ler av ord deling og framleis skriv det? Språkleg sjukdom, folkens, ei kjelde til stadig underhaldning, grei ut.

Dagens norsktime:

Den enklaste måten å det til på er å sei (høgt, eller inni deg, om du sitt på ein lesesal slik eg gjer no) ordet. Om det er naturleg å trekkje pusten mellom delorda, skriv du "ananas biter". Om du ikkje trekk pusten mellom desse to delorda, vert det "ananasbiter". Heile ordet skifter meining.

Asbjørn Klevjer seier også at om ein legg trykk på det fyrste delordet (ananasringer, vs. ananasringer) er dette ein god peikepinn.

Du treng altså ikkje sjekke med Sprakradet, eller lære ein masse avanserte reglar. Ta derimot og smak på språket, tenk over korleis det høyres ut, og der finn du nøkkelen. Siiimba, han er i deg. Og du er i han.

forøvrig kan kommafeil og ha ei viss underhaldningsverdi - panda eats, shoots and leaves. denne har eg lyst på.

Her vil eg snart

2010-05-11T13:29:00.003+02:00

her og her

for å puste litt. men fyrst skal eg framleis:

trø skeivt over brustein på bakklandet, ete is i høgskuleparken (det vert aldri så varmt der heime), litt løn for strevet skal ein få i himmelen, men mykje av det får ein og i trondheim, som byrjer å bli vakker igjen, som vaknar til liv, etter ein månad med fire årstider kvar dag. etter ein sovande vinter med kvitt teppe på, no er ho enda naken, men snart, snart skal det bli.

e.e. cummings

2010-05-11T13:23:00.004+02:00

somewhere i have never travelled, gladly beyond
any experience,your eyes have their silence:
in your most frail gesture are things which enclose me,
or which i cannot touch because they are too near

your slightest look easily will unclose me
though i have closed myself as fingers,
you open always petal by petal myself as Spring opens
(touching skilfully,mysteriously)her first rose

or if your wish be to close me,i and
my life will shut very beautifully,suddenly,
as when the heart of this flower imagines
the snow carefully everywhere descending;

nothing which we are to perceive in this world equals
the power of your intense fragility:whose texture
compels me with the color of its countries,
rendering death and forever with each breathing

(i do not know what it is about you that closes
and opens;only something in me understands
the voice of your eyes is deeper than all roses)
nobody,not even the rain,has such small hands

Fleet Foxes - White Winter Hymnal

2009-12-08T20:54:00.002+01:00

Julestemning

Eksamenstiden så langt:

2009-12-07T14:04:00.002+01:00

- endelig stå opp klokka ni av seg selv. vaske vinduer i stedet for å gå på lesesalen.

- bake muffins og kanelruller. samtidig.

- alfabetisere biblioteket sitt

- se hele Medium

- lese Harry Potter-serien for kanskje førtisjette gang

- bake kokosmakroner

- gå på kino. le av Twilight.

- bake kakemenn

- gå tur

- ha gangsperr

- julesangallsang på rommet (er det allsang når man bare er en?)

- tørke støv

- spise kålrabistappe. masse kålrabistappe.

Dagens: lage linoleumstrykk

Jeg er veldig mett for tida og oppdatert på populærkultur. Mindre oppdatert på fag. Hurra for meg!

kliss og svada

2009-11-11T20:17:00.004+01:00

Dette her er den beste samtalen jeg har hatt på flere måneder. Elisabet skriver om revolusjonerende oppmerksomhet. Om ærlighet og om kjærlighet. Jeg tror jeg er ærlig, jeg tror at jeg er kjærlig, jeg er i hvert fall direkte, noen ganger litt for mye. Tanker kan skremme og sette ut av spill. Og de kan skape tillit. Elisabet skriver om revolusjonerende oppmerksomhet: "hva om ei eldre dame på bussen hadde kommet bort til deg å sagt at hun synes du var vakker? Eller kassedamen sa jakken din var fin? Eller kompisen din fortalte deg at han digget å bruke tid på deg? Eller hver gang noen hadde lyst til å gi deg en klem så våget de det?"

Jeg setter pris på nærhet (selv om intimsonen min går cirka herfra og til Moskva). Jeg blir glad når kassamannen på Bunnpris husker hva jeg røyker, og når jeg slipper å vise ID-kort. Jeg setter pris på å bli husket, på å få bekreftelse på at jeg viser. For noen dager siden ble jeg sittende og snakke med noen som da jeg skulle gå sa til meg - dette her er den beste samtalen jeg har hatt på flere måneder. Og jeg tror ikke det er fordi vi pratet så veldig dypt eller så veldig lenge, men fordi der og da var det bare oss. Jeg følte meg sett, og det tror jeg han også gjorde. Jeg har så mange jeg setter pris på, og er ikke så flink til å si det på en ordentlig måte. Du er kul! sier jeg - søta! kompis! jeg digger deg! Det sier jeg. Men det jeg mener er at -

- de fem minuttene vi har brukt på hverandre nå har gjort dagen min så utrolig mye bedre.

- det at du finnes, selv om det ikke er her hvor jeg er, gjør at jeg blir forankret. du med nærheten og omsorgen din, den unike kombinasjonen av usikkerhet og autoritet, du som vet hva du vil, om ikke alltid helt hvordan du skal få det til. du vokser for meg hver eneste dag.

- du er en konstant i livet mitt, og jeg er så glad og beæret for at jeg kan få være med deg på det du snart skal oppleve. jeg er ikke alltid like flink til å gi uttrykk for hvor mye du betyr for meg.

Jeg vil våge mer. Jeg vil være et medmenneske! Det å sette pris på gode venner er enkelt. Det å sette pris på mennesker som ikke er venner er forsåvidt også ganske enkelt - det å vise det er vanskeligere. Så til du, du på den der festen - takk for at du brukte tid på meg. Jeg følte meg så sett.

Eller for å si det kortere, med Kollektiv-Tollak (som heter det fordi han bor i kollektivet mitt og ikke fordi han er så felles): eg synes at adle burde vera gla i adle.

litt sånn innimellom

2009-09-21T16:10:00.002+02:00

Jeg venter på at det skal bli kaldt nok til at jeg kan gå med den nye vinterkåpa mi. Har et veldig tosidig forhold til Trondheimsvinteren, som jeg vet jeg kommer til å bli veldig lei veldig fort, men nå gleder jeg meg til du kommer, vinter! Med kaker (matporno her, min respons her) og kakao og serier på fjernsynet. I mellomtida er det byggeperiode på Studentersamfundet. Produsenthjertet banker hardt og fort, jeg gruer meg til det er over, men gleder meg til UKA.

2009-08-19T18:19:00.002+02:00

Mannen i mitt liv heter Arne og er snart tjue måneder. Han har ryddemani og liker traktorer og tog. Han kaller meg for tante og gir verdens beste klemmer. Sånn skal det være!

2009-08-11T23:12:00.002+02:00

Fra dette til Trondheim, snusdåser og studentfestival. Tennissokker og trønderhunter. Det var godt å være hjemme blandt sandstrendene, og det er godt å være hjemme ved Nidelva. Jeg snylter for tiden nett av naboen (det er kjempetreigt, cirka 1997 og pipemodem) og løper rundt i UKA-genser mens jeg venter på at resten av kollektivet skal komme hjem til meg. Jeg gleder meg til de tre travleste månedene jeg kommer til å ha, jeg gleder meg til å lage teater. Men akkurat nå er det ganske fint å ligge på sofaen med Kitty-Kath ved min side. Og vannmelon i magen. Klorer meg litt fast til sommeren, her om dagen padla vi rundt i Nidelva i gummibåt, og jeg har blitt bittelitt brunere enn det jeg er på bildet. Nå er det snart øvings og byggings og snart, snart er det teater på gang! Jeg regner med at jeg ser deg på Studentersamfundet i oktober!

På et eller annet tidspunkt har jeg blitt et utropstegnsmenneske - and I think I like it!

2009-08-05T23:38:00.002+02:00

Mor som liten. Mor er kul. I dag farga og klippa hun håret sitt, og nå ser hun plutselig nesten akkurat lik ut som meg. Eller jeg på henne.

2009-07-31T21:03:00.000+02:00

2009-07-30T13:30:00.002+02:00

Eg lagar brettefjes. For at det hadde eg lyst til å prøve meg på. Og det er kjekt, så det skal eg skrive om litt seinare. Men for å få bretta desse brettefjesa måtte eg øydelegge nokre blad eg hadde her heime (i sumar, som kvar sumar, er "her heime" hjå mor og far). Det var litt artig, sidan desse blada var frå cirka den tida både Jamie Oliver og dongerijakka var Det Siste Nye Hotte. Og slik er det jo ikkje no. Men eg vert litt sint kvar gong eg les slike blad. Slike blad som seier at eg burde ha i alle fall LITT dårleg samvittighet for den sjokolademuffinsen eg trykka i trynet i forigårs, og at eg eigentleg er ganske dårleg på å vere jente, sidan det kan gå eit par fullmånar mellom kvar gong ég finn fram barberhøvelen. Makter ikkje bruke mine eigne pengar på å bli fortalt korleis eg skal vere, om ein er ute etter lesestoff kan ein heller sjå her eller her.

No kan begge desse blada og tas med ei klype salt, men det er i alle fall ei verd eg kjenner meg meir i takt med. Når eg les DetNye eller [mag] kjennes det litt meir som om eg står på ei eller anna sidelinje og kikkr inn gjennom ei doggete rute. Det er ikkje mi verd, eg vil ikkje at det skal vere det, for den fører med seg så mykje dårleg samvite. Over vekt og klede og seksualitet og for lite hår eller for mykje hår, eller hår på feil stad. Eg vil heller lese litt om musikk, litt om handarbeide (for så gammaldags er ég), og litt om ting som skjer rundtomkring. No er det ikkje slik at eg aldri aldri aldri les glossy jenteblad, både ELLE (UK) og VOGUE har mykje bra med seg. Då kjenner eg at eg har lært litt, og så har eg blitt inspirert masse. Og inspirasjon er viktig. Når eg les [mag] døyr eg litt inni meg for kvar gong, ikkje minst av di eg hugsar at eg var mindre og trudde at det som stod på blanke sider faktisk stemte.

2009-06-09T18:18:00.004+02:00

Tegning (uferdig forsåvidt)+ lydbok = hurra. Føler meg ganske crafty for tida, snekret i går (resultatet ble ca like vindskeivt som denne tegningen), har baka kokos-og-lime-muffins i dag, rydder og styrer. Skal liksom gjøre alt jeg har forsømt gjennom ei lang eksamenstid på veldig, veldig kort tid. Mye tid som skal fylles, og unyttige ting som skal gjøres... Det er stas! Hva fyller dere sommerferien deres med?

2009-06-05T21:05:00.004+02:00

Browniemuffins + vaniljeglasur! Dekadense på en fredagskveld.

Muffinsene lages så här:
200 g kokesjokolade,
100 g smør
- sjokolade og smør smeltes sammen, og kjøles til det blir lunkent.
3 store egg,
3,5 dl sukker
- egg og sukker slås lett sammen med visp, men vispes ikke til eggedosis
2,5 dl mel + 2 ts vaniljesukker

Alt røres sammen, stekes på 180 grader i 20-30 min. Det skal bli hard skorpe på kantene, men det kan godt være litt flytende i midten - det stivner litt når muffinsene blir kalde. :)

Glasur:
1 eggehvite, 3,5 dl melis, konditorfarge (blått er hått), og litt vaniljesukker - vispes sammen. Hurra!

2009-06-05T13:43:00.002+02:00

Jeg går og hangler litt, men har klort meg opp fra sykesenga fordi jeg har skikkelig lyst til å lage muffins (eller cupcakes i kursiv. Jeg synes det er bittelitt teit å kalle det for cupcakes. Kanskje jeg skal kalle det koppkaker bare for å være sær, eller for å markere avstand til denne konforme, konforme verden), og jeg har lyst til å lage sånne muffins med amerikansk glasur, med konditorfarge. Fordi jeg har blitt så trendy og kul i det siste (jfr. fashion-posten), tok jeg på meg en gullkjolle (skulle ønske jeg kødda. Men den er fin altså, helt sant!), og tights fra Gina Tricot.

Gina Tricot er ellers en butikk jeg har et meget anstrengt forhold til, men tightsen er i ull og marineblå og ligner mest på en stillongs (og ikke sånn fjollete liksom-dongeribukse-tights. Jeg hater dongeritightsen fordi den får meg til å snakke om ungdommen nåtildags, og så føler jeg meg dritgammel) - tightsen er dritbra. En av de mange grunnene til at denne tightsen råkker (eller, dette er kanskje en leggings? Fordi denne går helt ned til foten. Terminologien sitter ikke inne), er at den har én søm framme og to sømmer bak.

En hemmelighet: Jeg klarer ikke å se bak/frem på strømpebukser og tightser. Og noen ganger tror jeg at det er en fram- og en bakside, bare at jeg ikke klarer å se det. Derfor, tusen takk til Gina Tricot, nå kan jeg gå selvsikkert ned til Ultra og vite at selv om det kanskje er mye rart ved meg, så sitter i hvert fall tightsen på rett! Hurra!

2009-06-03T13:54:00.002+02:00

Bloggen min blir ikke så blid av å støve ned, for jeg har ikke vært i stand til å legge ut innlegg eller kommentere hos andre på ei stund. Godt å være ferdig med eksamener, tror ikke det gikk så bra, men da får vi heller hilse på sosiologien igjen til neste semester. Ferie er det nå i alle fall, og det synes jeg faktisk at jeg har fortjent litt også!

Også skal jeg snart til USA, og jeg har funnet noen veldig fine usa-ianske sko som jeg har veldig lyst på. Og nå skal jeg være litt u-atomkrig-ete, og vise dere bilder. OG PLUTSELIG SKREV JEG MOTEBLOGG. Eller fashion, som jeg har hørt at det heter, helst i kursiv.

Da kan jeg blidgjøre mitt faderlige opphav (sitat far: signe, du er så lite feminin, sitat slutt), og vært litt tøff samtidig. Og kanskje det letter litt på lysten på tatovering nummer to, som jeg egentlig vil ha helst i går, men samtidig så er filosofien min at tatoveringstanker godt kan hviles på i et par år først. Jeg vil egentlig ikke være ei skojente, eller ei tingjente i det hele tatt, men jeg må vel nesten innrømme at det kan hende at jeg er det, sånn bittelitt, innerst inne.

2009-03-24T18:14:00.002+01:00

Ting å gjøre når man skriver oppgave:
- oppdatere facebookstatus til det kjedsommelige (ingen bryr seg SÅ mye om deg)
- telle post-it-lapper
- bruke tid på å grave frem barneskolekunnskaper for å regne ut prosentvis hvor langt man har kommet (43% forresten. tok meg ca. 10 minutter.)
- gjøre research på 20-tallskostymer
- ta av seg skoene
- ta på seg skoene
- matpause
- røyke
- spise druer
- pelle på neglene
- leke med markeringstusjen
- ommøblere på de fire bøkene man har på lesesalen
- jakte etter kaffiautomater
- være litt ikke-fyllesyk-men-trøtt-etter-lang-mandag-så-nesten-det-samme
- tenke litt på at man er forelska
- speile seg i taket på biblioteket (refleksive takplater)
- ta av seg skoene igjen
- skrive mail
- lage fargekoder på mailen
- filosofere over NTNU vs. HIST
- ta på seg skoene
- spise dundersalt
- blogge
- gå på Chicago på Trøndelag Teater.

this is my life

2009-03-12T15:45:00.001+01:00

and i think i like it.

jeg har en (kanskje litt sær) forkjærlighet for nedtagga lesesalsplasser.

2009-01-27T23:14:00.001+01:00

og mens du grep om bergstenene,
sa du til han at han skulle se en annen vei,
du klatret i klipper for min skyld -

men han snudde seg bare halvt, og
profilen hans i halvmørket,
han, smilet om munnnen mens du mistet tak
ikke vet jeg, jeg vet ikke, jeg vet bare
at det ikke var du som falt, jeg ser - -
jeg vet ingenting mer.
han vender ansiktet mot oss nå og
armene dine strakt ut mot solen og

ingenting. ingenting. du toucher atmosfæren,
etter det kan ingenting overleve. og ansiktet hans
er. jævlig fin fyr. ansiktet hans husker jeg ikke,
bare profilen, skarp nese, prentet inn i asfalten
løvetenner skal vokse opp gjennom neseborene,
asfalt. jeg vet ikke. han skal ikke se mer, han skal ikke se

hvordan jeg også mister tak med vilje,
du sa at det var for min skyld, men
du var alltid en god løgner. det klør mellom skulderbladene,
det er du som stryker frem vinger som ikke kan bære meg
så jeg strekker ut armene og lar dem navigere meg gjennom
melkeveien

2009-01-04T13:46:00.004+01:00

2009-01-03T21:36:00.002+01:00

Ah, here I stand again in this old 'lectric whirlwind,
The sea rushes up my knees like flame
And I feel like just some misplaced Joan Of Arc
And the cause is you lookin' up at me.
Oh baby, I remember when you were born,
It was dawn and the storm settled in my belly
And I rolled in the grass and I spit out the gas
And I lit a match and the void went flash
And the sky split and the planets hit,
Balls of jade dropped and existence stopped, stopped, stop, stop.
Little sister, the sky is falling, I don't mind, I don't mind.
Little sister, the fates are calling on you.

- Patti Smith, Kimberley

2008-12-27T16:09:00.004+01:00

2007 var eit lett år å sei hadet til. 2008 levde opp til forventningane og meir til, 2009 veit eg ikkje kva eg kan vente av - men eg trur det vert spanande. Hadde tenkt å la nyttår forbigå i stillhet, men i kjellaren fann eg champagneflasker etter bursdagen min, så det kan hende det vert ei endring i planane likevel? 2008 fortener eit skikkeleg farvel, og 2009 kan berre kome - eg gler meg.

Det er juleferie, og alt er stillt. På Jæren er det grønt så langt auget kan sjå, og i dag sykla eg til Bryne for å kjøpe garn. Målretta som alltid kom eg og heim med ein heil del andre ting, men det er ei anna (og endå mindre interessant) forteljing. No har eg eit par heimedikta sokker på pinnane, samt ein hals. Kameraet er for tida i New York, så de får vente i spaning. Eg hadde ambisjonar om ein handarbeidsblogg ein gong i tida, før eg kom fram til at eg ikkje dreiv med nok handarbeider til å rettferdiggjere denne stormannsgalskapen min. Etter ein kikk inne på Ravelry kom eg fram til at eg har vore litt flink likevel, så her kjem ein liten kavalkade!

Spring Forward fra Knitty.com

Selbuvotter

Monkey Socks fra Knitty.com

Det er ikkje til å sjå vekk frå at det ER litt Gamal Dame å ha strikkedilla. Likevel utruleg herleg å ha noko ein ser resultat av. Og garn som er godt å ta på. Og fine fargar. Og varme tær. Så får eg heller berre vera ei Gamal Dame, eg gler meg forsåvidt litt til det også. Når eg vert gamal skal eg få meg stokk, og den skal eg bruke til å hytte etter alle ungane i gata. Og så skal eg gjere alt eg har lyst til, for når ein berre vert gamal nok trur vel alle at ein er senil likevel.

Og så fekk eg garn i julegåve av Matilde! Sjølv om ho ikkje har fått gåva si. Det har heller ikkje Dina. Og far fekk berre akkurat såvidt sin. Dette av di eg kanskje bær preg av denne alderdomen min (heile 22 år gamal, drar på) og har forlagt fleire julegåver fleire gonger. Og sånn ellers av ting som er i allmenn interesse (...) kan eg opplyse om at meste alle gåvene mine dette året, til og med bøkene, var lilla/grøne/brune, så det er tydeligvis dette som er fargane mine i år. Takk!

Og vær så god for blogginnlegget.

Tegn på at man har blitt litt voksnere:

2008-11-13T11:29:00.004+01:00

- de tynne strømpene er ikke lenger ren forbruksvare. De varer faktisk så lenge at man må finne et system for dem i klesskapet.

Dette står på speilet mitt

2008-11-09T00:35:00.001+01:00

Kom ikke i hu de forrige ting - akt ikke på fortiden.
Se, jeg gjør noe nytt. Nå skal det spire fram.

Jesaja 43:18

øyeblikk

2008-10-25T16:47:00.005+02:00

Det er grått ute, og kulda biter i knokene mine selv om jeg drar hendene opp i kåpeermet. Høsten er nesten over allerede, og nå er det snart vinter, uten at jeg helt har skjønt hva som skjedde med tida. Ting er annerledes samtidig som de er akkurat like som før. Jeg strikker votter, selbuvotter. Baker skoleboller. Er travel, er glad, får besøk av folkehøgskolevenner. Ringer i telefonen og får beskjed om at vi skal feire jul 23. november i år - jeg og vennene mine, altså. Så får jeg to julaftener i år, og det er ganske fint, for jul er noe av det fineste jeg vet om, selv om et år i Trondheim egentlig har kurert forkjærligheten min for vinteren. Jeg elsker at jeg bor midt i byen, men at jeg likevel kan gå langt om natta uten å treffe på noen. Bare høre på Nina Simone og synge med, skjærende. Jeg er blond, blond på halve hodet. Det er greit å få gå til frisøren helt gratis. Mor synes plutselig at jeg har blitt så lik søsteren min. Jeg har sett på aviatorbriller (altså ikke solbriller) med styrke til rundt hundrelappen. Skjønt, med det nye håret blir jeg vel så scene at det ikke er til å holde ut, så kanskje jeg skal la vær. Plutselig har jeg blitt til Ada, bare at jeg ikke får feste sammen med Paris Hilton.

Sitte oppe og drikke rødvin. Komme nærmere mennesker. Lappeteppet jeg har fått av mor, våkne av at vinduet blåser opp om natta. Fargene forsvinner, men vi skaper nye helt selv.

glimt

2008-10-21T21:26:00.004+02:00

Ting jeg liker:
- malingsflekker på buksa
- seibiff til middag
- Lillebror og Knerten på lydbok
- selvstrikka selbuvotter
- komme hjem fra Studentersamfundet med roser i kinnene
- trett i bena og glad i hjertet
- røkelse
- avstandsforelskelser
- snekring - snart premiere!
- venninner på telefon
- avislesing på lørdager
- fårikål

Ting jeg har lært:
- plumbo er tøft og har en ganske morsom reaksjon
- jeg har endelig lært å rocke - med ring. skjønner ikke hvorfor rockeringen gikk av moten, men jeg skal bringe den tilbake igjen!
- å lage komle
- at komle med sirup faktisk ikke er så verst
- å lage hvit saus
- har begynt å bruke klor aktivt i min regjøring. det vil si, ikke rengjøringen av meg selv. bare for å presisere.
- nå kan jeg nesten tre symaskinen uten å se på bruksanvisningen (jeg fikk aldri symaskinsertifikatet)
- mønsterstrikk
- hvordan man bruker en varmepistol
- at ting som har med offentlige kontorer å gjøre tar sykt mye lenger tid når man bor i en stor by enn når man bor i en kommune med 15 000 innbyggere.
- trelim og hvetemel gjør en hver kulisse (jfr. kulissekurs)

Ting jeg har glemt for så å huske på det igjen:
- at jeg har en blogg.

jag trivs best i öppna landskap

2008-07-26T20:32:00.006+02:00

Det finn eg ut kvar gong eg er i Drammen. Å sjå fjell på tre kantar av seg gjer ein jærbu litt skjør. Det er her ein pustar, i vinden. No er eg ikkje i Drammen lenger, det er i grunnen lenge sidan eg var det, men eg har ikkje blogga om det, for eg har eigentleg gløymt av at eg har ein blogg og ein datamaskin. Det har med andre ord vore dårleg på bloggefronten, men eg tek det igjen på andre frontar.

Noko av det fyrste eg gjorde heime var å miste minnekortet til datamaskinen, og her skjer det så mykje som er vanskeleg å skildre med ord! Mykje trivielt, mykje stilleståande, mykje fint. Sommaren er slik somrar skal vere - late (i alle fall tidvis, om ein ser vekk frå dei ni timane med kveldsskift kvar vekedag, og det gjer eg), mykje sol. Les ut Harry Potter-rekka, dullar med babynevø som har vore her i meste ein månad. Går på meierijobb i hårnett og rare klede.

Reiser til Stavanger med venninner og går på kafé og brukar for mykje på CD-er og øl. Ler mykje og pratar alt for mykje babyspråk. Malar leilighet i saman med venninne. Finn ut kor vaksne me har blitt og kor unge me er, i det me grev fram gamle brev og gamle kladdebøker frå ungdomsskulen. Pusser ned hagemøbler. Ligg lenge i senga heilt til eg ikkje orkar å ikkje vere ute. Me har fått nye høns, og hanen er i stemmeskiftet.

I dag fekk me kalv. Når eg ser ut vindauget mitt her no så ser det ut som ein melkesjokoladereklame med masse feite NRF-kyr som rauter og er ganske lukkelege. Eg sit barnevakt og strikker. Røyker rullings. Drikk vin av og til. I bursdagsselskapet mitt kledde me oss opp og hadde hageselskap, då fekk ein ti jenter fjoslukt i kjolene og kumøkk under dei høge hælane når me skulle sjå på kalvane. Der til høgre er søstera mi og babyen hennar, og det er hans skuld at tante Signe har vore såpass lite sosial denne sumaren. Det er ganske kjekt å få sjå korleis han vert større og kan fleire og fleire ting. Livet er fint, folkens.

Rart å tenkje på at det snart er tilbake til alvoret. Eg gler meg til fleire sumrar, sjølv om eg og gler meg til hausten, til å gå med heimestrikka votter (no har eg skreve det på bloggen min, så no må eg helst få det gjort!), til å byrje i ein jobb som eg ikkje heilt veit kva er enno. Velkommen til det uventa. Hei til Trondheim igjen, eg saknar deg litt.

Hjelp

2008-06-16T23:28:00.001+02:00

I dag har eg hengt med Matilde. Eg kjøpte knall rosa neglelakk og freista å farga håret mitt blondt. Eg trur eg har fått ein hjerneskade.

To ting

2008-06-12T18:08:00.003+02:00

Kvar gong eg ikkje er heime gløymer eg vinden. Eg gløymer korleis det er å gå i eit regn som ikkje fell rett ned, eg venner meg til at det går an å gå med korte kjolar og tenne sigaretten med ei hand. Eg gløymer kor mykje det bråker. Når eg kjem heim vert eg forundra over at ting ikkje endrar seg meir enn det gjer (skjønt, noko er det frå gong til gong - ei rundkjøring her, ein bomstasjon der), men eg er glad i vinden. Trudde aldri eg skulle sakne den, og for å vere heilt ærleg gjer eg det kanskje ikkje heller. Ikkje aktivt. Men så kjem eg heim, så står eg der, i det som alle andre enn jærbuar og innbitte sunnmøringar vil kalle full storm, og så kjenner eg meg litt meir i live. Det er noko med at alt rundt ein er så levande og gjer så mykje ut or seg, det får ein til å kjenne at verda andre stader berre søv. Det er godt å vere heime, godt å sjå ho mor (og verte servert palestinsk mat og øl - det er noko av det som forandrer seg), godt å gå igjennom bokhylla og lese slike bøker ein ikkje skal lese når ein er seriøs student (kremt). Godt å treffe gode venninner med skumle jungelsjukdomar, og godt å spasere heim med lett hjarte. Godt at mor (som er flink til alt) har vore eksamensvakt på skulen sin og har gått med på kinamat til middag i dag. Kinaen på Klepp er nemleg legendarisk for alle kleppsbuar, og er eit av ritene eg må gjennom kvar gong eg kjem heim til mor og far. Kinamaten er litt betre der enn alle andre stader, og er faktisk kanskje den største grunnen til min patriotisme. Bevertninga er også eit kapittel for seg sjølv, men den nyttar det ikkje å kludre ned til ord (skjønt mange før meg har prøvd). Den må opplevas. Eg berre seier det. Viss de ein gong skal køyre rundt dei 17 rundkøyringane frå Bryne til Sandnes. Peking Garden. Sjekk spora i teppene.

I går køyrte mor meg til Bryne, eg skulle kjøpe garn. Ho slapp meg av, eg vimsa og konstanterte at ting stort sett er som dei skal vere, og butikkdamene kjenner meg framleis igjen. Så gjekk eg på bussen, la fram ein femti-lapp og sa at eg skulle til Braut. "Ok," sa bussjåførmannen - "det vert 12 kroner". Barnebillett! Eg vert tjueto år om nokre veker, og ein signebursdag er ikkje komplett utan identiteskrise rundt datoen. Lånekassedelen i sjela mi var ganske nøgd, men resten av meg var mest forvirra. Forvirringa vart ikkje gjort noko mindre av at eg gjekk på bussen med garn og babystrikkhefte i ei hand og en sigarettpakke i den andre. Greit å gå for å vere åtte år yngre enn det ein er, voner at trenden held seg når eg vert vaksen på skikkeleg.

punktliste

2008-06-06T14:36:00.003+02:00

Ting som er mindre fine:
- snegler
- å flytte (altså selve handlingen. det blir digg å ha flyttet.)
- å ikke ha internett (tekst-tv duger ikke)
- at jeg skal hjem snart

Ting som er skikkelig fine:
- sommerferie
- Trondheim i sola
- at jeg så Mari her om dagen, og så at hun gikk og leste samtidig. Det var skikkelig fint.
- sykkel med korg
- at jeg skal hjem snart
- gå berrføtt
- Ilaparken med fine folk
- nyvaska klær som får lufte seg ute. Det lukter godt.
- pannekaker
- Camilla Collett (dette hadde jeg aldri trodd at jeg skulle si)
- at Filip sier at vi skal gå og spise is nå.

2008-05-14T16:30:00.003+02:00

Lenge sidan sist. No var kanskje ikkje akkurat dét så uventa, men avbrekket har faktisk vore heilt ufrivilleg. Dei siste vekene har Signe vore sjuk, gått rundt i feberrus, tatt feil buss (dette i seg sjølv er ei utfordring i og med at eg bur ein stad der det faktisk berre GÅR ein buss), mista nettet, vore på fest med innfødde, ikkje vore på Samfundet, tapt i krokket, hatt nettabstinensar, snylta på Dragvollnettet (som no), ikkje lese på eksamen, vore eksamensavbrekk for andre. Grilla, gått med lite klede, lese på ting som ikkje er eksamen, sydd, øydelagt symaskina, fiksa symaskina. Har eigentleg hatt det ganske fint og vorte godt kjend med Discovery sitt sendeskjema etter klokka to på natta. Og faktisk teke meg til å skrive igjen. Du verda. Men eg må sei at eg gler meg til nettet vender tilbake til den stusslige, lille leiligheta slik at eg klarar å innbille meg sjølv at eg har eit liv igjen. Eg innrømmar det, eg er avhengig. Livet mitt er online. For eg veit verkeleg ikkje heilt korleis eg skal sysselsette meg utan sånn i lengda. Eg har firkanta auge og næringsmangel til å visa for det også. Kvifor på nynorsk, forresten? Jo! I dag skal eg på NMU-møte på Dragvoll (fortsette snyltinga, ryktet seier at det vert gratis pitsa), og når eg skulle forklare nokon at eg har nynorsk som hovudmål trudde dei ikkje heilt på meg, og når eg tenkjer meg om er det kanskje ikkje så rart. Så då er det vel berre høveleg at møtet i dag handlar om fråfall hjå etniske nynorskingar. Eg saknar språket mitt, og irriterar meg over at eg ikkje har nokon heilt god forklaring på kvifor det vart sånn, utanom at eg begynte på eit kurs på vidaregåande der dei faktisk ikkje HADDE bøker på nynorsk. Og sånn elles er eg ung (framleis) og lett påvirkeleg (alltid), og eg har aldri hatt så mange språkfeil på nynorsk som eg fekk etter at eg byrja på nordisk. Ironien er til å ta og kjenne på.

dette stedet, andre steder

2008-04-30T01:00:00.003+02:00

krummingen
over øyebrynet,
svetten

____som renner
______nedover
__kinnbeinet ditt

(det forundrer meg at
du ikke gråter.)

og alt skal ikke skje
et annet sted

kampene mine
ligger for dine føtter.

Hedgehog in the Fog

2008-04-26T00:28:00.002+02:00

Utrolig søt kortfilm om et lite pinnsvin som skal besøke vennen sin for å drikke te, konversere og telle stjerner.