Vi er så få her i landet.

Jeg hadde to uker i Trondheim som gikk til flytting, lite internett, og hyttetur. Det var ikke helt tid for blogging. Og så ble det tid for blogging, men jeg hadde mistet alle ordene mine. En hatefull mann frarøvet oss så mye, litt av uskyldigheten vår. Jeg har mistet muligheten til å bli kjent med nesten 70 mennesker. Jeg orker ike prøve å sette ord på det jeg føler når jeg tenker på de siste timene i livene til de på Utøya. Frykten.  En verden som raser sammen og liv som ikke er mer.


Jeg har ikke grått. Jeg tror ikke at jeg klarer å egentlig forstå noe, utenom klumpen i halsen, tyngden i magen. Jeg klarer ikke høre en eneste versjon til av Til Ungdommen. Men jeg har sett veldig mye godhet, omsorg, nestekjærlighet. Noe så unorsk som fremmede som klemmer. Å gi ut telefonnummeret sitt på nett, tilby skyss til blodbanken. Mennesker som åpner hjemmene sine og planlegger pubturer for at mennesker skal få slippe å være alene. Et land som er utsolgt for roser. Politikere som ikke snakker politikk, men som er medmennesker - som gråter sammen med folket, i verdighet.


Vi bor i et land der mordraten er så lav at alle når mediene. Det er noe nærmest sensasjonelt over dette; evnen til å ta noen andres liv. Det er så abstrakt. Og nå; ekte, alt for nært.


Jeg er stolt over å bo i et land med et media som har vist evnen til å være nøkterne, med få spekulasjoner. Et fokus på å fortelle ting som de er; å ikke øke frykten. Midt i all elendigheten må jeg innrømme at det nesten er godt at ABB ikke er den terroristen vi trodde: en velfrisert, lacosté-bærende kristenfundamentalist; nordisk som få. At det ikke ble enda vanskeligere å være utlending i Norge.  


La oss kose oss litt med Stephen Colberts hyllest av de journalister som fremdeles ETTER at gjerningsmannen var identifisert fokuserte på islamistisk terror og jihadisme.



Vi har gjenoppdaget fellesskapet, hverandre, kjærligheten.
Vi har holdt hodene kalde og hjertene varme.


Dèt er jeg takknemlig for.


Jeg håper at vi klarer å ta med oss selv når rosene visner.


Jeg har skrudd på CNN og sett lillebroren til en ekskjæreste, voksen nå, fortelle om et helvete. Og da fant jeg ikke helt noen mening i å blogge om leopardmanikyr, dikt, farger, og andre dumme ting. Men så fant jeg ut at det er slike dumme ting som preger livet mitt, som jeg ønsker at skal prege livet mitt. Det livet jeg fremdeles har, og de mulighetene jeg har til å være forelska, bli glad av en fin farge, til å la meg fascinere av små og ubetydelige ting.