grunnkurs i selvrespekt: kjærlighet

Et sjeldent alvorsord:

Oleg Oprisco | The Aubergine Notebook

Det er så trist med jenter som nekter å få det de fortjener. De som er tilfredse med å lulle seg inn i en illusjon om at det som nesten er greit får være godt nok. De som aksepterer å være den som har følelser, de som aksepterer at det er helt greit at den andre ikke er like glad i en, for da har man i det minste Noen. Jeg blir så sint og lei av jenter som fullt vitende aksepterer dårlige forhold i den tro at dette, dette er det beste jeg får. I hvert fall nå. Og som finner seg i å bli dårlig behandla, bare fordi de ikke blir behandla dårlig nok. Og jeg ser det så ofte, rundt meg, hos venner og bekjente, jenter som bare aksepterer og resignerer. Til en eller annen slags forskrudd form for kjærlighet. Og hvis du føler deg truffet, så bør du kanskje det, for dette gjelder så mange, mange jenter. Jeg ser det rundt meg hele dagen, og jeg er så LEI. Av at alle tårene du gråter er tårer du kunne vært foruten.

Da er jeg heller alene, ass. Da kan jeg gifte meg med meg sjæl og bruke livet på fine bøker og gode mennesker. For du er den eneste du er nødt til å leve med livet ut, så da kan du likesågodt bruke litt tid på å bli en person du liker, en person som du unner kun det aller beste. Og kanskje er livet ditt litt mer interessant når du føler på hat og sinne og bekreftelse av dårlig selvtillit. Men da er jeg heller kjedelig.

Du skal elske din neste som deg selv, heter det i Bibelen. Og da må det vel for faen (ja, jeg banner. så sur er jeg nå.) være en forutsetning å elske deg selv. Le litt av deg selv og lån venners armkroker når behovet er der. Det å bli elsket er ikke noe man skal gjøre seg fortjent til.

Som en liten parantes er det artig at det først var da jeg ble totalt tilfreds med denne tanken at jeg klarte å finne meg selv i et forhold. Et forhold der vi stort sett kjefter når den andre slår toppscoren i tiny wings (fordi han øver når jeg ikke er der. la det være klart: jeg er best), men der det er lov å være svak, og hvor tålmodighet og tårer og latter fikser det aller meste.